Reader beware, you're in for a scare!

Noe av det skumleste jeg vet om her i verden, er dypvannsfisk. Og da mener jeg ikke sånne vanlige som ser ut som akvarie fisk eller de artige små multifargede. Jeg mener de stygge, motbydelige som bor så langt nede under overflaten at man ikke en gang kan se de fra en ubåt, men må sende et kamera enda lenger ned på grunn av trykket. 

Grunnen til denne skrekken er fordi jeg en gang for mange år siden, av en eller annen grunn ble sittende å se på en dokumentar på tv2om hva som skjuler seg på dypet i diverse hav. Noe jeg da ikke skulle ha gjort, for noe så ubehagelig har jeg sjelden vært med på. Jeg har derfor noen ganger svært livlige mareritt om disse ekle skapningene. De varierer jo litt fra gang til gang, men begynnelsen er som regel den samme. Bortsett fra at jeg tenker "å nei ikke nå igjen!" hvis jeg i drømmen skjønner hvilken drøm jeg er i. 

Uansett, det går da ut på at jeg våkner og det er helt svart rundt meg. Altså helt kullsvart, så svart at jeg ikke en gang ser meg selv eller et lite hint av farge noe sted. Det er helt stille, og jeg kjenner at jeg er under vann. Kaldt vann. Når jeg ser opp, ser jeg ikke noe sol lys som reflekteres og jeg skjønner at jeg er rimelig langt nede. Av en eller annen grunn klarer jeg ikke å svømme opp, og blir flytende på den samme flekken hele tiden. Og merkelig nok kan jeg puste under vann. Jeg føler meg ensom, jeg kan ikke snakke for det er ingen å snakke med, jeg kan ikke synge for det høres bare rart ut under vann. Så der er jeg, i min egen svarte boble i total stillhet med bare tankene mine som selskap.

Så plutselig ser jeg et svakt lysglimt langt der borte. Og jeg får et lite håp! Det er liksom så trivelig å endelig se lys i alt dette mørket. Kanskje jeg ikke er alene likevel. Det kommer nærmere og nærmere, og jeg er så spent på hva det er, at jeg ikke har fokus på noe annet. Men jo nærmere det lille lyset kommer, jo mer får jeg en snikende følelse av at noe ikke er som det skal. Og da det er så nærme at jeg ser hva det er, må jeg holde meg for ikke å skrike tusen bobler. 

Jeg har nemlig fått besøk av en slik en, og den har stø kurs rett mot meg!

Av en eller annen grunn sneier den glatt forbi høyre armen min, og om ikke lenge er jeg alene igjen. Jeg puster lettet ut, men prøver desperat å venne øynene til mørket. Nå som jeg vet at jeg ikke er alene og har sett selskapet mitt på nært hold, er jeg veldig lite klar for å finne ut hva annet som skjuler seg i alt det svarte. Men jeg er ikke alene, for da jeg snur meg for å se om jeg kan skimte lysglimtet av den forbi passerende, ser jeg noe enda mindre hyggelig. Nemlig noe som minner om et ansikt. Og ikke et pent et.

Det liksom duver i vannet foran meg, og jeg vet ikke om det er det at det nesten ser menneskelig ut eller hva, men denne gangen skriker jeg så boblene spruter. Da vannet igjen roer seg rundt meg, er ansiktet borte og jeg er igjen omringet av mørke. Noe jeg mildt sagt foretrekker etter nabo nr to.

Men dette er bare begynnelsen. Fra nå av kommer det bare flere og flere monster ut av mørket. Aldri mer enn to av gangen, så jeg rekker å studere de nøye. Og noen ganger er de så tett inntil meg, at jeg kan kjenne små støt av noe som ser ut som tentakler og som kjennes ut som det gjør når et insekt går på hud. Kriblende og stikkende, samtidig som man grøsser og får lyst til å klø.

Andre ganger må jeg være musestille for ikke å bli oppdaget. For noen av disse fiskene er så store at de lett kan spise meg. Og jeg er så redd at jeg noen ganger lukker øynene og ber stille om å få slippe dette. Bare for å stirre inn i en ny tanngard og stygge gjennomtrengende øyne, da jeg åpner de igjen.

Og det verste er at siden alt er så svart og mørkt, ser jeg de ofte ikke før de er helt tett innpå meg. Det er heller ikke alle jeg ser. Noen ganger bare skvetter jeg til fordi foten min tilfeldigvis kommer borti noe som beveger seg og kjennes ut som en ruglete, men samtidig bløt overflate. Litt som en svamp.

 Og her i dette mørket er jeg fanget. Jeg er så ensom og jeg savner sol og varme. Sand mellom tærne og venner og latter. Utslitt av å alltid være på vakt og å ikke vite hva som kommer svømmende rundt neste sving. Min verden består av skumle lys, store spisse tenner, stirrende øyne og totalt mørke. Jeg er fanget. Ikke kan jeg drukne, siden jeg puster under vann og ikke kan jeg svømme opp til overflaten. Her må jeg bli.

Men da denne følelsen av overveldelse og at alt håp er ute kommer, våkner jeg heldigvis alltid! I min verden. Med sollys i vinduet, puta som er blitt misfarget av sminke og Hello Kitty tøflene på gulvet. Og selv om jeg ikke har det perfekt, er jeg rimlig fornøyd med hvor jeg befinner akkurat da!

Og for de som eventuelt tror at disse fiskene ikke finnes, og er laget på data. Google it! Og du vil få deg en overraskelse. Men ikke hold meg ansvarlig for nattesøvnen din etterpå...

Forgive us for what we have done, cause we're young

Er det bare jeg som noen ganger er misunnelig på de som er sånn 15-16 år i dag. Som har muligheten til å velge alt for første gang. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne få tilbake den tida. På en måte i hvertfall. Ikke at jeg ville gå tilbake å oppleve det samme igjen, å vokse opp er alt for vanskelig og traumatiserende for det. Men tenk om man kunne vært det man er i dag, og visst alt man vet nå, men våknet som fjortis i morgen? Tenk på alt man kunne gjort annerledes hvis man bare hadde visst hva man møtte rundt neste sving. Tenk hvor annerledes alt kunne vært. 

Jeg vet i hvertfall at jeg ville endret en god del, og jeg får vel nesten dele det da:

- Jeg ville fortsatt på frisør linja, selv om jeg egentlig ikke ville bli frisør. Da hadde jeg i hvertfall vært flink med hår. I stedet for å kaste bort 3 år med tegning, form og farge, og reklame og illustrasjon som jeg ikke fikk noe ut av.

- Jeg ville flyttet fra Lillehammer lenge før

- Jeg ville sagt meningen min enda oftere, selv om jeg hadde virket som den tispa.

- Jeg ville droppet å tegne på svarte bitche øyenbryn som gikk til hårfestet. Nok sagt!

- Jeg ville slått opp med eksen lenge før, i stedet for å være for feig til å gjøre det i lang tid og ende opp med å være utro og slå opp etter at han hadde tilgitt meg.

- Jeg ville presset meg selv mer.

- Jeg ville droppet å legge på meg 2000 kg fordi jeg hadde kjæreste.

- Jeg hadde grått mindre og smilt mer.

- Jeg ville tenkt meg om to ganger ekstra, før jeg gikk ut i offentligheten med en topp det sto "fucking big tits" på, når jeg var på ferie med familien til ei venninne. Bare fordi jeg fortsatt rødmer av tanken på hvor forbanna pinlig det er! For ikke å snakke om hvor flaue de sikkert var.

- Jeg ville ikke ha brukt tid på å prøve å passe inn steder jeg aldri kom inn døra en gang uansett.

- Jeg ville ikke ha farget håret så mye som jeg har, og ikke mistet det 3 ganger.

 

- Jeg ville ha brukt pengene mine på noe fornuftig og aldri begynt med kreditt på kort og konto.

- Jeg ville ha brydd meg jævlig mye mindre om hva folk mente om meg.

- Jeg ville ikke prøvd meg på en person ved å sende en pinlig, rett på sak melding, fordi jeg hadde sett personen i bare et håndkle mens jeg satt på do. (Litt av et setning eller hva?)

- Jeg ville ha vært flinkere til å holde kontakten med venner.

- Jeg ville opplevd og gjort flere ting folk mente jeg ikke burde.

- Jeg ville ha skaffet meg en helgejobb på ungdomskolen så jeg hadde hatt mine egne penger før.

- Jeg ville ha flyttet ut hjemmefra lenge før 

 Men vi kan jo desverre ikke endre det som har vært. Og det er kanskje like greit. For hvis man ikke hadde opplevd det man har, hadde man ikke vært den man er. Og hvem ville man vært da?

Plastisk kirugi

Jeg har alltid egentlig vært ganske åpen for plastisk kirugi. Jeg syns det er opp til hver enkelt hva man gjør med kroppen sin, enten det er operasjoner, tatoveringer eller trening. Hvis man ikke liker noe, hvorfor ikke fikse på det. Innen for rimelige grenser selfølgelig. 

Og det er nettopp der det virker som at så mange trår forferdelig feil! Det er en ting å fikse på småtteri, men mye vil ha mer, og noen føler tydeligvis en trang for å fikse på alt for mye! Det sier seg jo selv, at hvis du fikser på hver minste lille ting, vil du:

a) Aldri bli ferdig, for det er ALLTID noe man ikke liker

b) Se ut som en alien, siden alle naturlige trekk blir visket vekk

c) Garantert få komplikasjoner med minst en operasjon om ikke flere

 Jeg har tenkt på det mange ganger selv, og en av de tingene jeg har mest lyst å fikse er nesen min. Jeg liker den ikke i det hele tatt. Ikke fordi den er skeiv, har en klump, er deformert eller noe sånt. Men jeg syns ikke den passer inn med resten i det hele tatt. Den gjør ingenting for ansiktet mitt. Den bare er der.

Og når man da ser bilder av kjendiser som ser totalt annerledes ut, etter bare en liten nosejob er det ganske så fristende! Bare se for eksempel på Stephanie Pratt fra The Hills.

 Før operasjonen.

 Og etter. Bildet er tatt fra http://dani.metromode.se/

Hun ser jo så mye bedre ut etter operasjonen, enda det nesten ikke syns. Det er jo ikke noe drastisk som har blitt gjort, bare små endringer. Men det gjør jo så mye for ansiktet hennes. 

Men så er det jo skrekk eksemplene da, på folk som bare gikk inn for en liten fiks og kom ut som noe rart noe. Og som gjør at jeg og de fleste andre blir veldig skeptiske.

Bare se her:

 De funky puppene til Tori Spelling

Fettsugingen til Tara Reid, som gjorde magen hennes permanent skrukkete.

Mongo puppen til Christina Aguilera

Som også har endt opp med et heller stygt armhule arr.

Når ikke en gang kjendisene med alle penger i verden og tilgang på de beste legene kan få det til, blir man jo litt bekymret. For man vet jo faktisk ikke hvordan resultatet blir uansett. Eller om man overlever for den saks skyld. Folk har dødd under narkose, og da er det jo ekstra synd når det er en narkose pga en operasjon man i utgangspunktet ikke trengte. Som moren til Kanye West.

 Eller om man etter en operasjon bare ser flere og flere feil ved seg selv, og fikser på mer og mer. Sånn som Heidi Montag, som bare ville ha pupper i begynnelsen. Så ville hun fikse nesen. Og etter det ville fikse så mye at hun kjørte på med 10 operasjoner på et døgn. Noe som er direkte helsefarlig.

Og som endte opp med å ødelegge alt. Den lille harry karrieren hun hadde gikk i vasken sammen med forholdet med familien. Og igjen sitter hun blakk som ei kirkerotte som 25 åring, med kroniske smerter.

Noe som ikke er så rart etter alt dette:

- Neseplastikk for andre gang

- Større bryst implantat

- Mini øyenbrynsløft

- Fettsuging av hals

- Kjeve reduksjon

- Fettsuging av midje, hofter, og lår både innside og utside

- Ørene dratt bakover

- Botox i pannen og øyenbryns området

- Forstørrelse av rompe

- Fett injeksjoner i kinn og lepper

Så man må absolutt vite hva man driver med, og være klar over at alt kan gå til helvete når som helst med hvem som helst. Operasjoner er ikke noe å leke med, og plastisk kirugi ble jo egentlig videre utviklet for å hjelpe folk som ble skadet under 1 verdens krig. De som kom hjem med et helt annerledes ansikt etter å ha blitt truffet av granat splinter og lignende. 

Noe jeg velger å ikke legge ut bilder av, rett og slett fordi det ser helt forferdelig ut. Jeg så nemlig en dokumentar om dette på Discovery en gang, og jeg lover at det var veldig ubehagelig. Å se et ansikt som er blitt sprengt åpent i noe som ser ut som et gigantisk hareskår er ikke noe hyggelig.

Og ikke alle ble så veldig mye bedre etterpå heller. Teknologien var ikke til stede og kunne ikke reparere alt sånn at man så normal ut. Mange endte opp med å ta selvmord fordi de ikke klarte å møte familiene sine igjen seende ut som de gjorde.

Men nå sporer vi helt av her, poenget er at man må vite 100 % at det er noe man vil, man må gjøre research før man går i gang med noe, vite at man har penger til å rette opp igjen eventuelle feil og huske at ting kan gå galt.

Så det blir ikke noen operasjon på meg med det første!

Når ble jeg en cougar!?

 Ja hvordan skjedde det egentlig? Jeg som alltid har likt eldre gutter. Som aldri ville finne meg en på min egen alder for han kom til å være for barnslig. Og nå, nå liker jeg bare de som er yngre enn meg. Hvordan har jeg plutselig byttet smak?

Først trodde jeg bare at det var fordi de så eldre ut enn de egentlig var. Altså Bergen er jo rene twilight zone når det kommer til alder på folk. Det er snudd helt på hodet og alle er yngre enn de ser ut som. Bortsett fra meg da selfølgelig, med sinna rynke og det hele. 

Og det er jo greit nok, når man ikke vet hvor gamle de er og tror de er eldre. Men så er det en person som jeg også syns er ganske så kjekk, og han må være yngre enn meg. Altså jeg ser det. Men akkurat det bryr jeg meg fint lite om når det gjelder denne personen, så kjekk er han!

Jeg kan like gjerne flytte inn i Cougarville med en gang hvis dette fortsetter. Og det verste er at yngre gutter vil ikke ha eldre jenter som meg. De vil enten ha noen yngre eller en heit 35 åring. Ikke meg. Så jeg håper smaken min endrer seg fort som flint, ellers blir jeg singel til jeg er 35 og det er 11 år til.

Og ja bare så det er klart, dette her gjelder gutter fra 19-22, og det er overhode ikke Justin Bieber jeg har i tankene her, bare så det er sagt!

Shopping lockdown

 Jeg er da offesielt på shopping lockdown når det gjelder klær i hvertfall to mnd. 

Grunnen til det er

a) jeg kjøper alt for mye klær

b) jeg har egentlig ikke råd til det

c) jeg må øve meg til livet som fattig student

d) jeg trenger andre ting, som møbler og dekorasjon i stedet

 

Så reglene er som følger:

- Alt jeg kan kjøpe er sko, produkter, pynteting, møbler og huslige ting jeg trenger

- Når det gjelder sko skal det holde med 1 PAR I MND

- Unntaket er klær jeg TRENGER, som f.eks undertøy eller en singlett om jeg mangler det.

- Hvis det er salg eller et utrolig godt tilbud, kan reglene tøyes litt.

 - De samme reglene gjelder også online shopping

Det betyr altså ingen ny kjole til neste helg da det er Nicki Minaj konsert og byen etterpå. 

Men jeg skal da alltids få til noe. Jeg vurderer kjolen jeg hadde på bursdagen min.

Dette blir spennende, å se om jeg klarer det. Det blir også gøy å føle at man bruker det man har og må tenke litt for å finne noe som man sjeldent bruker og kanskje bruke det på andre måter.

Panikken brer seg

Jeg har begynt å merke et lite snev av panikk nå. Jeg flytter i morgen! Dette er nest siste dagen min i denne byen fram til jul. Snart er jeg på vei til noe helt ukjent. Jeg gleder meg jo også masse, men det er faen meg skummelt og! Tida har gått så fort! Jeg er jo ikke klar! Jeg hadde jo så god tid og nå går alt så fort.

Det verste blir egentlig å komme fram dit jeg skal bo. Hvem er de jeg skal bo med, og hvordan er de? Hva om jeg ikke passer inn. Hva om de er fanatiske øko-elskere eller nudister. Eller medlem av en sekt. Eller sexklubb. Ikke at det forsåvidt gjør så mye for meg hva de driver med, men det handler jo om å passe inn. Tenk om de ikke liker meg. Syns jeg er kjemperar! Jeg er jo litt rar....

Tenk om jeg ikke får meg jobb. Eller venner. Eller et liv. 

Å herregud hva er det jeg har kasta meg ut i? Hvorfor måtte jeg finne på det her. Men det er for sent nå. 

Og den som våger intet vinner. Og jeg vil definitivt vinne!

Dessuten er det jo gøy at det skjer noe nytt, og at ting er spennende for en gangs skyld.

QUOTE THAT TALK

Det har roet seg i heimen i dag, vi later som ingenting. Sånn har det alltid vært. Ingenting snakkes ut om og ingen spør hvorfor. Her er det 3 gylne regler som gjelder:

Det bare er sånn. Det bare var sånn. Det har aldri vært. 

Det første mamma gjør når jeg kommer inn døra 21.30, etter å ha væt borte siden kl 11.00 i dag er å legge ut om sin dag. Hva hun har gjort, hvem hun har snakket med, hva hun mener om det og det, og hvordan man henger opp bilder på murvegg. Om at katten har spist sånn og sånn, og satt her og der. Og den nye genseren hennes.

Men aldri en gang har det vært 

"hva har du gjort i dag da, Marianne?" "hvordan hadde du det på jobb?"

Det er sånne type ting som irriterer meg.

Men nok om det! Jeg nekter å la det ødelegge, for jeg har hatt en koselig dag hele veien jeg.

Så da avslutter vi sutre blogg, og gleder oss til å bli ferdig på jobb i morra, for da skal jeg på loppemarked og prøve å lage oreo kake hjemme!

Avslutter med noen av mine favoritt sitater, alle funnet her

Ut av dine foreldres grep

En veldig dramatisk tittel ja, men det er tittelen på en ny bok jeg driver å leser. Ut av dine foreldres grep - Slik leger du følelsesmessige sår fra barndommen av Susan Forward.

Den er knall bra! Jeg er helt overrasket over hvor mye jeg kjenner meg igjen i og hvordan ting henger sammen. Ting man ikke trodde hadde noe med foreldrene å gjøre i det hele tatt. Men joda det har det!

For all del, alle foreldre gjør feil. Men så lenge barna vet at voksne også kan gjøre feil. Og at man er glad i dem uansett hva som skjer eller hva de gjør. Hvis man veier opp med forståelse, sympati og glede er det ikke så ille likevel. Men det er jo de som ikke gjør det. De "helsefarlige foreldrene" som det heter i boka. 

Den tar opp psykisk og fysisk mishandling, seksuelt misbruk, de kontrollerende foreldrene, foreldrene som forlater barn, foreldre som forventer at barn skal oppføre seg som voksne, foreldre som er alkoholikere og rusmisbrukere. Foreldre som ignorerer barna, de som får deg til å føle at du aldri er bra nok, de som forskjells behandler, og foreldre som ikke vil gi slipp.

 

Nå har ikke jeg akkuart hatt verdens verste barndom, men det er mange ting jeg føler angående foreldrene mine. Og spesielt de senere årene. Jeg føler meg sviktet på mange måter, oversett, ignorert, at jeg aldri er bra nok og et voldsomt press på å alltid stille opp, selv om jeg ofte føler jeg ikke får en dritt tilbake. Og at det jeg mener og føler, ikke er halvparten så viktig en gang. At jeg må tilpasse meg og skåne og unngå å såre, i stedet for å faktisk si ting som det er eller ting jeg mener. Jeg er så uendelig skuffet over så mye.

Og foreldre skal jo stille opp, men ett eller annet sted har jeg blitt den voksne som må stille opp og støtte gjennom livet. Hadde det bare gått begge veier....

Derfor lånte jeg denne boka på biblioteket. For å prøve å forstå og komme meg over det. Noe som passet kjempebra akkurat i dag, siden vi røyk sammen i en familie krangel. Mamma og broren min vs meg. Noe som alltid ender opp med at de rotter seg sammen, at jeg skriker "hold kjeft" og går min vei. Mens de sitter igjen og snakker dritt. Selv om de vet at jeg hører.

Og alt jeg egentlig har lyst til er å skrike ting de aldri har visst om rett opp i trynet på de, bare for å få dratt de ned fra sin høye hest fortere enn svint. Men det klarer jeg aldri. For jeg vet at de tingene jeg kan si, aldri kan repareres igjen hvis de først blir sagt. Og det kan jeg ikke ta sjansen på. Så da får jeg heller bite i det sure eplet og holde kjeft, mens tårene brenner i øya og klumpen i halsen sveller opp til en melon. 

 Men i dag endte jeg opp med å gå meg en tur, ned til mosodden. Der satt jeg og kasta stein i vannet og skreik alt jeg egentlig vil si inni hodet mitt. Det funker alltid å komme seg ut av huset, vekk fra situasjonen og unna folkene du kunne klort ut øyet på der og da.

Og heldigvis hadde jeg med bankkortet, så da gikk jeg helt til strandtorget. Og shopping blir man jo alltid i godt humør av. Så da koste jeg meg, mens jeg fryda meg for at de sikkert trodde jeg gikk rundt i regnet og var lei meg, mens jeg egentlig koste meg i butikker. 

En ting skal hvertfall være sikkert. At å flytte hjem igjen som voksen, er akkurat like ille som da du var 16 år og man kranglet om lekser, penger og innetid. Dere er kanskje alle noen år eldre, men minefeltene ligger fortsatt overalt i huset og man skal være fordømt forsiktig for ikke å trå feil. Så takk gud for at jeg ikke blir her lenge!