Noe av det skumleste jeg vet om her i verden, er dypvannsfisk. Og da mener jeg ikke sånne vanlige som ser ut som akvarie fisk eller de artige små multifargede. Jeg mener de stygge, motbydelige som bor så langt nede under overflaten at man ikke en gang kan se de fra en ubåt, men må sende et kamera enda lenger ned på grunn av trykket.
Grunnen til denne skrekken er fordi jeg en gang for mange år siden, av en eller annen grunn ble sittende å se på en dokumentar på tv2om hva som skjuler seg på dypet i diverse hav. Noe jeg da ikke skulle ha gjort, for noe så ubehagelig har jeg sjelden vært med på. Jeg har derfor noen ganger svært livlige mareritt om disse ekle skapningene. De varierer jo litt fra gang til gang, men begynnelsen er som regel den samme. Bortsett fra at jeg tenker "å nei ikke nå igjen!" hvis jeg i drømmen skjønner hvilken drøm jeg er i.
Uansett, det går da ut på at jeg våkner og det er helt svart rundt meg. Altså helt kullsvart, så svart at jeg ikke en gang ser meg selv eller et lite hint av farge noe sted. Det er helt stille, og jeg kjenner at jeg er under vann. Kaldt vann. Når jeg ser opp, ser jeg ikke noe sol lys som reflekteres og jeg skjønner at jeg er rimelig langt nede. Av en eller annen grunn klarer jeg ikke å svømme opp, og blir flytende på den samme flekken hele tiden. Og merkelig nok kan jeg puste under vann. Jeg føler meg ensom, jeg kan ikke snakke for det er ingen å snakke med, jeg kan ikke synge for det høres bare rart ut under vann. Så der er jeg, i min egen svarte boble i total stillhet med bare tankene mine som selskap.
Så plutselig ser jeg et svakt lysglimt langt der borte. Og jeg får et lite håp! Det er liksom så trivelig å endelig se lys i alt dette mørket. Kanskje jeg ikke er alene likevel. Det kommer nærmere og nærmere, og jeg er så spent på hva det er, at jeg ikke har fokus på noe annet. Men jo nærmere det lille lyset kommer, jo mer får jeg en snikende følelse av at noe ikke er som det skal. Og da det er så nærme at jeg ser hva det er, må jeg holde meg for ikke å skrike tusen bobler.
Jeg har nemlig fått besøk av en slik en, og den har stø kurs rett mot meg!
Av en eller annen grunn sneier den glatt forbi høyre armen min, og om ikke lenge er jeg alene igjen. Jeg puster lettet ut, men prøver desperat å venne øynene til mørket. Nå som jeg vet at jeg ikke er alene og har sett selskapet mitt på nært hold, er jeg veldig lite klar for å finne ut hva annet som skjuler seg i alt det svarte. Men jeg er ikke alene, for da jeg snur meg for å se om jeg kan skimte lysglimtet av den forbi passerende, ser jeg noe enda mindre hyggelig. Nemlig noe som minner om et ansikt. Og ikke et pent et.
Det liksom duver i vannet foran meg, og jeg vet ikke om det er det at det nesten ser menneskelig ut eller hva, men denne gangen skriker jeg så boblene spruter. Da vannet igjen roer seg rundt meg, er ansiktet borte og jeg er igjen omringet av mørke. Noe jeg mildt sagt foretrekker etter nabo nr to.
Men dette er bare begynnelsen. Fra nå av kommer det bare flere og flere monster ut av mørket. Aldri mer enn to av gangen, så jeg rekker å studere de nøye. Og noen ganger er de så tett inntil meg, at jeg kan kjenne små støt av noe som ser ut som tentakler og som kjennes ut som det gjør når et insekt går på hud. Kriblende og stikkende, samtidig som man grøsser og får lyst til å klø.
Andre ganger må jeg være musestille for ikke å bli oppdaget. For noen av disse fiskene er så store at de lett kan spise meg. Og jeg er så redd at jeg noen ganger lukker øynene og ber stille om å få slippe dette. Bare for å stirre inn i en ny tanngard og stygge gjennomtrengende øyne, da jeg åpner de igjen.
Og det verste er at siden alt er så svart og mørkt, ser jeg de ofte ikke før de er helt tett innpå meg. Det er heller ikke alle jeg ser. Noen ganger bare skvetter jeg til fordi foten min tilfeldigvis kommer borti noe som beveger seg og kjennes ut som en ruglete, men samtidig bløt overflate. Litt som en svamp.
Og her i dette mørket er jeg fanget. Jeg er så ensom og jeg savner sol og varme. Sand mellom tærne og venner og latter. Utslitt av å alltid være på vakt og å ikke vite hva som kommer svømmende rundt neste sving. Min verden består av skumle lys, store spisse tenner, stirrende øyne og totalt mørke. Jeg er fanget. Ikke kan jeg drukne, siden jeg puster under vann og ikke kan jeg svømme opp til overflaten. Her må jeg bli.
Men da denne følelsen av overveldelse og at alt håp er ute kommer, våkner jeg heldigvis alltid! I min verden. Med sollys i vinduet, puta som er blitt misfarget av sminke og Hello Kitty tøflene på gulvet. Og selv om jeg ikke har det perfekt, er jeg rimlig fornøyd med hvor jeg befinner akkurat da!
Og for de som eventuelt tror at disse fiskene ikke finnes, og er laget på data. Google it! Og du vil få deg en overraskelse. Men ikke hold meg ansvarlig for nattesøvnen din etterpå...
No comments:
Post a Comment