10 kilo mila og sånt

Siden jeg flyttet til Bergen har jeg mot alle odds gått ned 6 kg. Til tross for kokosbolle kick, smågodt pose til 80 kr og ballerina kjeks i ny og ne. Så da fant jeg like så godt ut at jeg skulle gå ned 4 til, sånn at jeg til skolestart hadde gått ned 10 kg. Bare sånn for en liten selvtillits boost før første skoledag. Og nå som jeg er så blakk og lever på te, ris, knekkebrød, spagetti og nudler, trodde jeg det skulle gå lett som en lek. Men NEIDA. Vekta rikker seg ikke av flekken, enda jeg legger meg sulten og våkner sulten. Og nå er det bare en uke igjen, og jeg er ikke i nærheten. Og 4 kg på en uke er jo mildt sagt urealistisk.

 Dette er min stusselige mat hylle om dagen.

Så da får jeg vel begynne å trene eller noe da. Men problemet mitt er at jeg ikke er noe glad i å gjøre noe hvis det ikke er logisk eller jeg har noe spesifikt mål. Altså, jeg kan jogge et kvarter i strekk om det er for å rekke å komme meg et sted til riktig tid eller noe sånt. Men bare å løpe rundt uten mål og mening passer liksom ikke for meg. 

 Så nå har jeg begynt å gå trappen, i stedet for å ta heisen. Og det skal jeg hilse og si at er forferdelig! Jeg bor jo i 6. etasje, så det er ikke småtteri, og trappene er av den store typen, så jeg må ta et og et halvt skritt pr trinn. Når jeg er kommet til 4 etasje har jeg melkesyre i beina og puster og peser. Noe som kanskje sier mer om kondisen min enn om noe annet. Men hvis jeg fortsetter så kanskje den også blir bedre. Også skal det visst være bra for trening av rumpa. Min har jo forsvunnet med de 6 kg. Typisk det, den eneste kroppsdelen jeg faktisk vil at skal bli større, forsvinner. Fant ut det da jeg sto i speilet og ikke kunne skjønne hvor kiloene forsvant hen, når vekta mente minus 6 mens speilbildet var det samme gamle. Helt til jeg snudde meg og så med en gang hvor landet lå. Eller forsvant i mitt tilfelle....

Men hvem vet, kanskje jeg kan trene meg til en større bakdel. 

Det fungerte jo over all forventning for Nicki Minaj....

Før "trening":

 Etter "trening"

Ikke at jeg har noe i mot Nicki Minaj overhodet, hun er jo en av mine favoritt artister. Men kom igjen, vi vet alle at den er fake! Hvorfor kan hun ikke bare innrømme det...

Cosmopolitan

For en gangs skyld noe hyggelig i postkassen. Bladkongen.no har nemlig salg på abonnement på diverse blader, så jeg registerte meg for 3 nummer av Cosmopolitan for bare 78 kr!

Nå gjelder det bare å huske å avbestille før jeg får tilbud om flere!

E.T

I'm an alien I'm a legal alien
I'm an Englishman in New York

 Hvis Sting følte seg som en alien i New York, så er jeg definitvt en alien i Bergen. Det føles i hvertfall sånn noen ganger. Ikke misforstå, jeg liker byen, folkene på jobben og folk generelt er jo hyggelige. Men noen ganger er jeg liksom utenfor og annerledes enn de andre. 

For det første er det dialekten. Om noen mumler eller snakker fort, må jeg virkelig konsentrere meg for å få med meg hva som blir sagt. Hvis jeg overhører en samtale mellom to bergensere på avstand hører jeg bare masse lyder, men klarer nesten ikke skille ut ordene. Om det er to østlendinger, trøndere eller nordlendinger plukker jeg med en gang opp hva samtalen dreier seg om. 

Det hjelper heller ikke at de har egne ord som frikadeller, sosekjøtt, boss om søppel, vikke om uke, tebrød om wienerbrød, sos om saus, snau om fort/snar, rannar om ryggsekk, på'an om å være brisen/full, luddi om artig/rart, knøte liten om veldig liten, knaiben om kjekk, hottalaus om forvirret osv osv.

 Ellers er det vel kanskje bare jeg som er litt rar. Men jeg føler ikke at jeg klaffer ordentlig med noen av de jeg snakker med. Folk er koselige og sånn, men det blir liksom ikke noen ordentlig flyt i samtalen. Jeg er vant til å kunne bare bable av gårde om hva nå enn temaet er der og da. Men når jeg gjør det, virker det som de ikke helt skjønner hva jeg mener. De skjønner liksom ikke hvor utrolig pinlig en ting var, eller hvor rart noe er, hvor morsomt en situasjon er osv. De står liksom bare der og ser på meg og kommer med et sånn standard svar som "jaaa.... ja det var jo.. hehe... ja hva skal man si"

Og jeg står der og tenker bare, du skal si at du skjønner akkurat hva jeg mener, at du kjenner deg igjen. Du skal utbryte "gud så pinlig haha!", eller "jaaaa jeg vet, det er så irriterende!". Og gjerne komme med noe selv, så vi kan le sammen. Men nei, den responsen får jeg heller sjelden. Så jeg håper det retter seg ut når jeg begynner på skolen. At de jeg skal gå i klasse med er av den typen som de jeg savner der hjemme. Som alltid reagerer på den måten og som jeg ler sammen med. Og som vet hva jeg mener, selv om jeg er elendig til å forklare hva jeg mener.

Sånn går no dagan

Det er ikke mye glamorøst i bergen om dagen. Været er dårlig. Bra i følge de som er herfra, som ler hvis jeg klager. Det er jo tross alt opphold, men grått. Det regnes visst som bra. Jeg er blakk som ei kirkerotte enda og det hjelper heller ikke at ting ikke fungerer som de skal i heimen.

Dette er da sengen min. Den oppblåsbare 500 kroners sengen fra Clas Ohlson. Som egentlig bare var en midlertidig løsning, men endte permanent. Sånn går det når man prioriterer nye sko, foran Ikea seng. 

Jeg har jo gjort et forsøk på å lappe, noe som fungerte en stund. Men det er tydeligvis et nytt hull et eller annet sted, for luften siver ut i løpet av natten. Er jeg heldig sover jeg til vekkerklokken ringer og jeg våkner forholdsvis oppe fra gulvet. Er jeg mindre heldig våkner jeg i seks tiden på morgenkvisten i Emily Rose stilling på gulvet med en flat madrass under meg, og må blåse den opp igjen mens jeg forbanner meg selv for latterlige avgjørelser, før jeg legger meg igjen.

Ellers klarte jeg å framkalle en hel haug med E for error på komfyren her om dagen og har ikke nærmet meg den siden. No more noodles. Men jeg har hørt at andre har drevet med noen kjeler og greier, så jeg satser på at det gikk over og vurderer et nytt forsøk i dag.

Noe må jeg jo få i meg, siden kako med krem kvelden min også ble en massiv fail.

Og ja, jeg skjønner at man skal riste. Jeg ristet og ristet, som jeg aldri har ristet noe før. Men likevel kom det bare flytende krem ut. Mer som melk egentlig. Sier seg vel selv, men jeg smakte selfølgelig ikke på elendigheten.

Så i neste uke håper jeg at ting begynner å gå som det skal igjen, og at livet blir mer interessant enn dette.

Y U MAD?

Jo det skal jeg med glede fortelle! Natten til lørdag våknet jeg halv 5, av at døren slamret igjen og inn ramlet det fulle folk. Leif som jeg bor med, skulle nemlig ha nachspiel! Halv 5 om natten! Og det var ikke akkurat stille for å si det sånn. Vet ikke hvor mange de var eller noe, men det var nå i hvertfall to personer som utpekte seg som de verste av hele hurven.

Den første var en kar, med en merkelig dialekt og bass stemme. Og alle som har hørt en bass stemme når man skal sove, vet at det er umulig å gjøre noe annet enn å tenke over at det durer i tak og vegger når personen snakker. Det er også fantastisk irriterende at man bare får med seg brøkdeler av samtalen, før den går over til en monoton brumme lyd uansett. Så ikke kan man sniklytte heller.

Den andre var ei jente, som vært femte minutt brøt ut i en høy skjærende latter. Den bokstavelig talt hjallet i veggene. Jeg hørte det fra hans rom, helt inn til mitt. Den slo også ekko i hele bakgården, siden de tydeligvis hadde oppe vinduet. Hun lo jo av alt som ble sagt, eller rettere sagt skreik og hikstet samtidig. Det var jo ikke en ordentlig latter en gang! Litt som en liten glefsende hund. Eller ikke en hund en gang. Noe annet rart.

 Så der lå jeg da, og hørte på det ene spetakkelet etter det andre og holdt på å rakne. Det var nesten så jeg fløy ut i bare morgenkåpe med håret rett opp og reiv opp døra for å skrike at de skulle roe seg ned 30 hakk. Jeg tror faktisk det hadde hatt akkurat den effekten jeg hadde håpet på, for det hadde nok vært litt av et syn! Men det hadde egentlig bare vært ganske flaut også, å komme inn som Hurricane Katrina og rive alt og alle i fillebiter. Så jeg slo fra meg det.

I stedet sendte jeg en passelig hyggelig sms til han jeg bor med, hvor jeg skrev at de bråkte noe dugelig. Men var det noe svar å få? Å neida! Her er man så full og opptatt med å bråke at man ikke en gang har tid til å svare på meldinger. Enda tlf sikkert ikke lå mer enn en armstrekning unna.

Jeg endte da opp med å måtte høre på musikk, og da jeg tok av headsettet i 7 tiden på morgenkvisten, var de rett utenfor døren min og takk gud for det, så var de på vei ut. Men før jeg rakk å prise herren, oppdaget jeg til min forferdelse at skrikhøna ble igjen. Heldigvis var jeg så trøtt og i svime på det tidspunktet at jeg må ha sovnet ganske fort likevel. Jeg våknet nemlig i 12 tiden, med hodepine og munnen formet som en u opp ned.

Og det endte ikke der heller! Skrikeskråla var fortsatt i hus, både når jeg sto opp OG da jeg kom hjem fra jobb. Da var det nemlig vorspiel på gang! Så da fant jeg det for godt å nevne på facebook statusen til Leif at det ikke skulle bli noe nachspiel, og det ble det ikke heller hehe.

Og nei, jeg verken skriver eller snakker sånn, med z altså. Det var ment som et spark til idiotene jeg skrev til. Og for de som eventuelt lurer, svar på den meldingen jeg sendte fikk jeg nærmere 12.30 lørdags morgenen. Og alt det sto var "Oh sorry :P"

Hvem, hva og hvor??

I dag fikk jeg en merkelig tlf samtale! Det var et utenlandsk nr, så jeg vurderte å ikke ta den, men da de ringte på begge nummerne mine måtte jeg bare. Det var da ei svensk dame som het Susanne, som informerte om at hun ikke skulle selge noe, men ringte fra et eller annet selskap som er sveriges største makeup leverandør så vidt jeg skjønte. 

 Uansett, de kom da til Lillehammer i helgen for å drive med sminke og fotografering, og håpet at jeg ville komme. Jeg fortalte jo da at jeg ikke bor på Lillehammer lenger og vi la på ganske fort. Så jeg fikk desverre ikke så veldig mye info om noe som helst. Jeg fikk heller ikke helt med meg om det var et kurs eller om man skulle bli sminket og så tatt bilde av eller hva det var, for hjernen min kortsluttet da jeg skjønte at det var noe jeg kom til å gå glipp av. 

Men folk som bor på Lillehammer, eller i området som er interessert burde prøve å finne ut hva, hvor og når det skjer. Jeg har prøvd å google det, men det kommer ikke opp noen ting.

Jeg klør etter å finne ut om jeg faktisk går glipp av noe eller ikke.

Også på lillehammer da gitt. Av alle ting...

KLEINT

Er det eneste ordet som kan beskrive det som akkurat skjedde. Der kommer jeg ned fra vaskeloftet, med det korte uflidde håret mitt, omtrent null sminke og generelt i uorden. Ut fra doen kommer søsteren til hun ene jeg bor med. Jada, hun jeg var med på byen etter bli kjent festen vår, hvor jeg ble drita og ikke egentlig ble noe bedre kjent med noen. 

Høflig som vi da er, må vi jo slå av en prat, enda det er drit kleint for meg å stå der. For det første, fordi jeg ser ut som noe som har sittet fast i sluket. For det andre, fordi hun har verdens lengste tjukkeste hår, mens jeg ser ut som en gutt. Og for det tredje, fordi jeg vet at vi kommer til å komme inn på temaet "den helga jeg later som aldri skjedde".

 Og ganske riktig, vi har jo egentlig ikke noe å prate om og kommer selfølgelig inn på den festen ganske fort. Hun informerer meg da om at jeg var akkurat så full og ufyselig som jeg har hatt mistanke om. 

Men at hun også var ganske så full, og bekreftet at vi egentlig ikke snakket så mye sammen mens vi var ute. Alle bare satt sløve og drakk av drinkene jeg fikk av Shrek.

 Så lurte hun på hvor jeg ble av, og jeg fortalte at jeg ville hjem og at han karen fulgte meg. 

 Så fortalte hun at de satt i leiligheten og ventet lenge på meg og han andre. Han "lille" som fulgte meg hjem, hadde da kommet tuslende etterhvert. Han sa ikke noe stygt, bare at han hadde fulgt meg og så la han seg. Så det var jo bra.

MEN,så slipper hun bomba! "Ja, har du fått noen melding av han da??"

Og jeg bare, "Neeei neeiii, det var ikke noe sånt haha. Jeg har da ikke nummeret hans".

Og da kommer det. Et sånt blikk. Som om det skulle ha skjedd noe. Som om JEG ville at det skulle skje noe. Og litt sånn, "det var synd det ikke skjedde noe da"

Og det som er så ille med det, er rett og slett. At ja, jeg syns jo han egentig var litt kjekk. På en litt sånn gamle dager måte. Når jeg var omtrent 15 og syns han lille i American History X og Kasper i Kids var ùberkjekke. For han var jo litt sånn skinna rockedude opplegg, mener jeg å  huske.

Men det skulle jo ingen vite... 

Men etter "blikket" begynner jeg rett og slett å lure. Kan det ha seg sånn at jeg faktisk har prøvd meg på han?? Noe som da tydeligvis fungerte kanon dårlig. Har jeg gått rundt og snøvlet vilt om at han var kjekk og at han var min i kveld! Så han mest sannsynlig har hørt det, så brautende og lite diskrè som jeg er på fylla. Og bare tenkt at han må komme seg vekk fortest mulig. Har jeg tafset og vært usmakelig?

Og hva er det egentlig jeg har klart å lire ut av meg i løpet av den gåturen vi var alene??

Samtalen med søsteren endte hvertfall med at jeg, en ganske stor smule rød i toppen, peip ut av meg at jeg ikke en gang ante hva han het eller noen andre der for den saks skyld. 

At sånt husker jeg HVERTFALL IKKE når jeg er så full, å neida!

Selv om jeg egentlig husker klinkende klart at han het Christian...

Takk gud, for at jeg ikke har nr hans! Det hadde helt sikkert endt med enda en katastrofal sms, som den gangen jeg var høyt på strå og sendte tidenes fylle melding til en kamerat av eksen min, som var så drøy at jeg får fylleangst enda. Det gjorde heller ikke saken noe bedre at han latet som han aldri hadde fått den. Enda jeg VET at han fikk den og at den har gått på rundgang i kameratgjengen for å si det sånn!

Men nok om det, det siste jeg trenger akkurat nå er å tenke på flere pinlige episoder. Jeg setter herved strek over hele den helga og "han vi ikke snakker om", og ber til alt der ute om at jeg forhåpentligvis aldri verken ser eller hører noe angående han igjen! Eller den helga. Og at jeg neste gang holder meg såpass oppegående at jeg vet om jeg har seksuelt trakassert noen eller ikke!

Byttet navn på bloggen

Jada, så smart som man er. Syns liksom ikke hele den marianne4388.blogspot.no var noe særlig, så bestemte meg for å bytte navn til mariannenygaard.blogspot.no.

Men da fikk jeg fort bekymrings melding fra frøken Ross om hvorfor jeg hadde slettet bloggen min. Det har jeg jo da selfølgelig ikke! Men dum som jeg da er noen ganger, trodde jeg at alle automatisk ville komme inn på samme siden. Hallo i luken. Om man bytter adresse, kommer det jo selfølgelig ikke folk inn på den siden når de skriver den gamle adressen. 

Jeg har da prøvd å bytte tilbake igjen, men det fungerte heller ikke. Men jeg liker egentlig mariannenygaard.blogspot.no bedre uansett. Men det blir interessant å se om statistikken går dunken, eller holder seg oppe. Ikke at det er så nøye uansett, men det er jo mest morro om noen der ute følger med!

Skrivesperre

Jepp. Hjernen min har skrudd seg av når det gjelder å skrive. Det er mange ting jeg kunne og vil skrive om, jeg bare får det ikke ned på dataen. Selv om jeg vet akkurat hvordan jeg skal bygge opp setningen, glipper den med en gang jeg prøver å skrive. Så da blir det dårlig med blogging!

Men jeg kan jo informere om at jeg har vært på biblioteket i dag og lånt bøker. Så nå skal jeg spise grønnsaks suppe og lese mens det plasker ned ute.

Ikke en gang i Australia er det fred å få!

Enda en samtale med sjarmtrollet. Jeg får lyst å rive av meg det lille håret jeg har av sånne  som dette.

Der gadd jeg ikke mer, og det endte med en tulling mindre på vennelista mi. Må tydeligvis ha det inn med t-skje at man ikke er interessert.

Et lite tips til de som skal flytte inn i kollektiv

Mitt tips til de som skal flytte inn i kollektiv er da dette: Finn ut om noen av de du bor med spiller gitar og skaff deg et rom lengst mulig unna!

 

Altså jeg skjønner at mange liker å spille gitar og synge, og det er ikke noe galt med det. Men når man som i mitt tilfelle må høre på det fra 11.00 om morgenen til rundt 23.00 på kvelden, når det prise herren, endelig skal være rolig her, så blir man passe lei. 

Og ikke bare det, men det går jo alltid i de samme sangene som da er:

Queen - I want to break free

Keane -  Bedshaped

James Blunt - You're beautiful

Bob Marley - I shot the sheriff

Bob Marley - One Love

Jeg holder jo på å bli hjernevasket her. Dessuten høres det litt ut som når folk begynner å bli fulle på nachpiel, og en liksom skal være stor kar og dra fram gitaren. Klimprer av gårde på Metallica's Nothing Else Matters, som da omtrent er første sangen man lærer på gitar kurs for viderekommende og fullstendig slakter den med high pitch synging. Og enda verre, om de er helt nybegynnere er det alltid Whiskey in the jar, som de sjelden kan korrekt tekst på og hvor alle bare skriker med på refrenget.

Altså forferdelig kleint for de som ikke har samme promille eller lar seg imponere.

Det er ikke det at han jeg bor med nødvendigvis er så dårlig til å synge, men alle sangene har jo samme klimpringen over og over igjen, og etter hva jeg hører er det mye bomming på toner og bytting av å synge lyst og mørkt omhverandre. Noe som ikke er så rart siden han bare synger av folk som har veldig spesielle stemmer som kan gå veldig lyst.

Ikke at jeg er noen musikk ekspert, men enhver kan jo høre at det er noe galt.

Det høres omtrent ut sånn her: 

I lyst tone leie: aaaauuuuu i wannaaaaa saaave youuuuu babyyyyy yeeeeaaaaahhhiiiii. klimpre klimpre.

Og så i mørkere tone leie: AND IIIII WANNA BE YOUR ONLY BABY klimpre klimpre. 

Og så lyst igjen: Youuuuuu, aaaaaaahhh, give me everything yeeeeeeaaaaaahhhhhhhhiiiiii. Klimpre klimpre klimpre klimpre

Og nå gikk det faktisk over til Marvin Gayes Sexual Healing! Jeg grøsser her. Altså for all del jeg skjønner at man liker å spille og synge, men det må da gå an å spille noe normalt!

Så... jeg skal til Australia!

Jada, han fra helga som jeg skrev opp hva jeg heter på facebook har da offesielt funnet meg. Noe som førte til en liten interessant samtale. Jeg spiller jo da selfølgelig litt dum og det jeg kommer med er jo da bare pisspreik, og det er nok det han lirer ut av seg også. 

Jeg sier bare "Don't bullshit a bullshitter!

Og ærlig talt, er det i det hele tatt noen jenter der ute som går med på slikt?

Og det var den samtalen! Ærlig talt. Jeg ble nesten litt fornærma. Det er ikke snakk om at jeg skal lyve til min fiktive tante om hvor jeg sover rett før vi skal på vår fiktive australia tur! 

Og hva i helvete mener han med woowow og woowow74??