E.T

I'm an alien I'm a legal alien
I'm an Englishman in New York

 Hvis Sting følte seg som en alien i New York, så er jeg definitvt en alien i Bergen. Det føles i hvertfall sånn noen ganger. Ikke misforstå, jeg liker byen, folkene på jobben og folk generelt er jo hyggelige. Men noen ganger er jeg liksom utenfor og annerledes enn de andre. 

For det første er det dialekten. Om noen mumler eller snakker fort, må jeg virkelig konsentrere meg for å få med meg hva som blir sagt. Hvis jeg overhører en samtale mellom to bergensere på avstand hører jeg bare masse lyder, men klarer nesten ikke skille ut ordene. Om det er to østlendinger, trøndere eller nordlendinger plukker jeg med en gang opp hva samtalen dreier seg om. 

Det hjelper heller ikke at de har egne ord som frikadeller, sosekjøtt, boss om søppel, vikke om uke, tebrød om wienerbrød, sos om saus, snau om fort/snar, rannar om ryggsekk, på'an om å være brisen/full, luddi om artig/rart, knøte liten om veldig liten, knaiben om kjekk, hottalaus om forvirret osv osv.

 Ellers er det vel kanskje bare jeg som er litt rar. Men jeg føler ikke at jeg klaffer ordentlig med noen av de jeg snakker med. Folk er koselige og sånn, men det blir liksom ikke noen ordentlig flyt i samtalen. Jeg er vant til å kunne bare bable av gårde om hva nå enn temaet er der og da. Men når jeg gjør det, virker det som de ikke helt skjønner hva jeg mener. De skjønner liksom ikke hvor utrolig pinlig en ting var, eller hvor rart noe er, hvor morsomt en situasjon er osv. De står liksom bare der og ser på meg og kommer med et sånn standard svar som "jaaa.... ja det var jo.. hehe... ja hva skal man si"

Og jeg står der og tenker bare, du skal si at du skjønner akkurat hva jeg mener, at du kjenner deg igjen. Du skal utbryte "gud så pinlig haha!", eller "jaaaa jeg vet, det er så irriterende!". Og gjerne komme med noe selv, så vi kan le sammen. Men nei, den responsen får jeg heller sjelden. Så jeg håper det retter seg ut når jeg begynner på skolen. At de jeg skal gå i klasse med er av den typen som de jeg savner der hjemme. Som alltid reagerer på den måten og som jeg ler sammen med. Og som vet hva jeg mener, selv om jeg er elendig til å forklare hva jeg mener.