Som jeg skrev for ikke lenge siden, har jeg gått tilbake til de gode gamle tvseriene som Beverly Hills 90210. Siden jeg egentlig er ganske lei av de fleste serier, eller venter på nye sesonger av favorittene. Men er de gode gamle seriene egentlig så gode? Jeg har i hvertfall oppdaget fire irritasjons moment som jeg ikke kan huske å ha tenkt over før. Det er visst sant at man blir mer kritisk og skeptisk med årene...
1. Ingen tvserier er perfekte. Det er alltid et plott eller en episode man godt kunne klart seg uten, en skuespiller som ikke drar lasset like godt som de andre, eller personer man bare syns er helt håpløse og ønsker at skal sendes på kostskole i Usbekistan så man slipper å se mer til dem. Men det er helt greit, sånt må man regne med og kommer sjelden unna.
Det jeg derimot ikke syns er greit er at det midt i en scene kommer en mikrofon inn i bildet. Altså, det er jo folk som jobber med å klippe sammen og redigere alt de spiller inn, og setter det sammen til en hel episode. Hvordan disse folkene da ikke har sett denne mikrofonen skjønner jeg ikke. De må jo ha sett den! Men tydeligvis valgt å beholde den, selv om det ødelgger alt! Ikke noe er verre enn å se en serie man lever seg skikkelig inn i, for så å se noe som gjør at man blir fullstendig klar over at man ser nettopp en serie. Altså, hadde en mikrofon plutselig dunket borti hodet til Rose i Titanic når hun prøver å vekke Jack og man skjønner at han er død, hadde det nok ikke vært mange tårer i kinosalen nei!
2. Jim Walsh er jo hyggelig han. Men hvordan han kom seg på tv uten agressiv hår voksing er mer enn jeg forstår. Kan mannen bli mer hårete? Det er kleint nok å se Jim og Cindy kose på sengekanten, om ikke man må se på alt det håret som stikker fram overalt. Det krøller seg på skuldrene og man kan gre det nedover ryggen. Jeg skjønner det at man ikke kan noe for at man har litt kraftig hårvekst, men det må da gå an å gjøre noe med det! Hvorfor sa ingen noe? Jeg er i hvertfall traumatisert for livet for andre gang, den første er takket være Arne Markussen i Hotel Cæsar.
3. Dylan er jo liksom kjekkasen i serien, den eldre og erfarne gutten Brenda faller pladask for. Men etterhvert som episodene ruller av gårde, blir jeg bare mer og mer klar over hvor mye eldre han faktisk ser ut i forhold til de andre! Og etter litt research fant jeg ut at han faktisk var 24 da serien begynte, men skal liksom være 16. Ikke at det er så uvanlig at skuespillere er eldre enn personen de spiller, men han ser jo gammel ut! Og ja, mange av de andre i serien i virkeligheten er eldre enn han, men poenget er at de ser ikke sånn ut. Dylan derimot ser ut som han er snart 30 spør du meg, og nå klarer jeg ikke se på han og Brenda lenger uten å høre stemmen til Pauly D som sier "She's too young for you bro!"
4. Vi vet jo alle at tvillinger liksom skal ha et spesielt bånd. Noen ganger er de nesten telepatiske, lever nesten identiske liv, føler hverandres smerte og alt det der. MEN, jeg kan ikke huske å noen gang ha fått med meg noe om overdreven seksuell spenning. Er det bare meg, eller er Brandon og Brenda litt over kanten tafsete og rause med komplimentene? Det er jo nesten som om de flørter med hverandre. Han sier jo rett ut at hun er snasen og fin, og hun kysser og klemmer på han hele tiden. Det kan hende jeg er over sensitiv til sånt fordi jeg ikke vokste opp i et såkalt "naked house", men altså. Jeg syns de kan tone seg ned 30 hakk når det gjelder å sende hverandre lange blikk og massere skuldre 24/7.
No comments:
Post a Comment