Y U MAD?

Jo det skal jeg med glede fortelle! Natten til lørdag våknet jeg halv 5, av at døren slamret igjen og inn ramlet det fulle folk. Leif som jeg bor med, skulle nemlig ha nachspiel! Halv 5 om natten! Og det var ikke akkurat stille for å si det sånn. Vet ikke hvor mange de var eller noe, men det var nå i hvertfall to personer som utpekte seg som de verste av hele hurven.

Den første var en kar, med en merkelig dialekt og bass stemme. Og alle som har hørt en bass stemme når man skal sove, vet at det er umulig å gjøre noe annet enn å tenke over at det durer i tak og vegger når personen snakker. Det er også fantastisk irriterende at man bare får med seg brøkdeler av samtalen, før den går over til en monoton brumme lyd uansett. Så ikke kan man sniklytte heller.

Den andre var ei jente, som vært femte minutt brøt ut i en høy skjærende latter. Den bokstavelig talt hjallet i veggene. Jeg hørte det fra hans rom, helt inn til mitt. Den slo også ekko i hele bakgården, siden de tydeligvis hadde oppe vinduet. Hun lo jo av alt som ble sagt, eller rettere sagt skreik og hikstet samtidig. Det var jo ikke en ordentlig latter en gang! Litt som en liten glefsende hund. Eller ikke en hund en gang. Noe annet rart.

 Så der lå jeg da, og hørte på det ene spetakkelet etter det andre og holdt på å rakne. Det var nesten så jeg fløy ut i bare morgenkåpe med håret rett opp og reiv opp døra for å skrike at de skulle roe seg ned 30 hakk. Jeg tror faktisk det hadde hatt akkurat den effekten jeg hadde håpet på, for det hadde nok vært litt av et syn! Men det hadde egentlig bare vært ganske flaut også, å komme inn som Hurricane Katrina og rive alt og alle i fillebiter. Så jeg slo fra meg det.

I stedet sendte jeg en passelig hyggelig sms til han jeg bor med, hvor jeg skrev at de bråkte noe dugelig. Men var det noe svar å få? Å neida! Her er man så full og opptatt med å bråke at man ikke en gang har tid til å svare på meldinger. Enda tlf sikkert ikke lå mer enn en armstrekning unna.

Jeg endte da opp med å måtte høre på musikk, og da jeg tok av headsettet i 7 tiden på morgenkvisten, var de rett utenfor døren min og takk gud for det, så var de på vei ut. Men før jeg rakk å prise herren, oppdaget jeg til min forferdelse at skrikhøna ble igjen. Heldigvis var jeg så trøtt og i svime på det tidspunktet at jeg må ha sovnet ganske fort likevel. Jeg våknet nemlig i 12 tiden, med hodepine og munnen formet som en u opp ned.

Og det endte ikke der heller! Skrikeskråla var fortsatt i hus, både når jeg sto opp OG da jeg kom hjem fra jobb. Da var det nemlig vorspiel på gang! Så da fant jeg det for godt å nevne på facebook statusen til Leif at det ikke skulle bli noe nachspiel, og det ble det ikke heller hehe.

Og nei, jeg verken skriver eller snakker sånn, med z altså. Det var ment som et spark til idiotene jeg skrev til. Og for de som eventuelt lurer, svar på den meldingen jeg sendte fikk jeg nærmere 12.30 lørdags morgenen. Og alt det sto var "Oh sorry :P"