KLEINT

Er det eneste ordet som kan beskrive det som akkurat skjedde. Der kommer jeg ned fra vaskeloftet, med det korte uflidde håret mitt, omtrent null sminke og generelt i uorden. Ut fra doen kommer søsteren til hun ene jeg bor med. Jada, hun jeg var med på byen etter bli kjent festen vår, hvor jeg ble drita og ikke egentlig ble noe bedre kjent med noen. 

Høflig som vi da er, må vi jo slå av en prat, enda det er drit kleint for meg å stå der. For det første, fordi jeg ser ut som noe som har sittet fast i sluket. For det andre, fordi hun har verdens lengste tjukkeste hår, mens jeg ser ut som en gutt. Og for det tredje, fordi jeg vet at vi kommer til å komme inn på temaet "den helga jeg later som aldri skjedde".

 Og ganske riktig, vi har jo egentlig ikke noe å prate om og kommer selfølgelig inn på den festen ganske fort. Hun informerer meg da om at jeg var akkurat så full og ufyselig som jeg har hatt mistanke om. 

Men at hun også var ganske så full, og bekreftet at vi egentlig ikke snakket så mye sammen mens vi var ute. Alle bare satt sløve og drakk av drinkene jeg fikk av Shrek.

 Så lurte hun på hvor jeg ble av, og jeg fortalte at jeg ville hjem og at han karen fulgte meg. 

 Så fortalte hun at de satt i leiligheten og ventet lenge på meg og han andre. Han "lille" som fulgte meg hjem, hadde da kommet tuslende etterhvert. Han sa ikke noe stygt, bare at han hadde fulgt meg og så la han seg. Så det var jo bra.

MEN,så slipper hun bomba! "Ja, har du fått noen melding av han da??"

Og jeg bare, "Neeei neeiii, det var ikke noe sånt haha. Jeg har da ikke nummeret hans".

Og da kommer det. Et sånt blikk. Som om det skulle ha skjedd noe. Som om JEG ville at det skulle skje noe. Og litt sånn, "det var synd det ikke skjedde noe da"

Og det som er så ille med det, er rett og slett. At ja, jeg syns jo han egentig var litt kjekk. På en litt sånn gamle dager måte. Når jeg var omtrent 15 og syns han lille i American History X og Kasper i Kids var ùberkjekke. For han var jo litt sånn skinna rockedude opplegg, mener jeg å  huske.

Men det skulle jo ingen vite... 

Men etter "blikket" begynner jeg rett og slett å lure. Kan det ha seg sånn at jeg faktisk har prøvd meg på han?? Noe som da tydeligvis fungerte kanon dårlig. Har jeg gått rundt og snøvlet vilt om at han var kjekk og at han var min i kveld! Så han mest sannsynlig har hørt det, så brautende og lite diskrè som jeg er på fylla. Og bare tenkt at han må komme seg vekk fortest mulig. Har jeg tafset og vært usmakelig?

Og hva er det egentlig jeg har klart å lire ut av meg i løpet av den gåturen vi var alene??

Samtalen med søsteren endte hvertfall med at jeg, en ganske stor smule rød i toppen, peip ut av meg at jeg ikke en gang ante hva han het eller noen andre der for den saks skyld. 

At sånt husker jeg HVERTFALL IKKE når jeg er så full, å neida!

Selv om jeg egentlig husker klinkende klart at han het Christian...

Takk gud, for at jeg ikke har nr hans! Det hadde helt sikkert endt med enda en katastrofal sms, som den gangen jeg var høyt på strå og sendte tidenes fylle melding til en kamerat av eksen min, som var så drøy at jeg får fylleangst enda. Det gjorde heller ikke saken noe bedre at han latet som han aldri hadde fått den. Enda jeg VET at han fikk den og at den har gått på rundgang i kameratgjengen for å si det sånn!

Men nok om det, det siste jeg trenger akkurat nå er å tenke på flere pinlige episoder. Jeg setter herved strek over hele den helga og "han vi ikke snakker om", og ber til alt der ute om at jeg forhåpentligvis aldri verken ser eller hører noe angående han igjen! Eller den helga. Og at jeg neste gang holder meg såpass oppegående at jeg vet om jeg har seksuelt trakassert noen eller ikke!