Om jakten på det uoppnåelige

Når jeg var 8 år, var idolet mitt Lucy Lawless. Hun spilte nemlig Xena the warrior princess, den eneste dama på tv den gangen, hvertfall som jeg så, som ikke brydde seg om gutter og greier. Noe jeg heller ikke gjorde. Når jeg var liten sa jeg til mamma at hvis jeg skulle gifte meg, måtte det bli med en hund og jeg gråt da jeg fikk Ken dukke til bursdag. 

Han passet ikke inn i min Barbie verden. Barbie skulle ikke ha noen mann! Hun hadde mer enn nok med bil, hus og hest til å tenke på sånt. Så Ken fikk rollen som slitsom nabo og hushjelp, og lå ellers nederst i en eske med baby dukkene mine, som heller ikke passet min livsstil.

Men tilbake til poenget, Xena var den peneste jeg visste om i hele verden og jeg ville ikke noe annet enn å se ut som henne. Grunnen til det var at jeg syns det var kjempe fint med blå øyne og mørke brunt hår. Og det syns jeg i lang tid etterpå. Nå derimot ser jeg ikke helt greia.

Men jeg fikk da farget håret mørkebrunt jeg, og blå øyne har jeg jo uansett. Problemet var liksom at når jeg endelig hadde fått gjort det, var det liksom ikke så fint lenger. Nå var det blå øyne og svart hår som gjaldt, nettopp pga et nytt idol, nemlig Christina Aguilera.

Ingen sang som henne, og Britney var jo bare teit. Så da ble det neste mål. Men håret ble farget svart, tynne øyenbryn ble streket opp og eyelineren lesset på. Og jeg var jo fornøyd med det en stund, selv om jeg heller ikke lignet denne gangen. 

Men så var det ikke lenger en spesiell kjendis, det var bloggerne og de vanlige, men smellvakre jentene. Som gjorde at jeg steg inn i den blonde perioden. Så målet ble og se omtrent sånn ut

Og gjerne blandet blondt med svart under eller mørkere striper. 

Men jeg så jo heller ikke sånn ut, og det varte ikke lenge før jeg hadde svart hår igjen, pga dette bildet

 Og så til rødt hår pga dette bildet

Og så endte jeg opp med noe som dette

Mens jeg nå, syns at mørke, nørke brune øyne og lyst hår er finest av alt. Sånn som dette

 Problemet da er bare at jeg måtte gått med brune linser hver dag. Og det blir faktisk å ta litt for mye i.

Og hadde jeg vært mørk, hadde jeg ville sett ut som Nicki Minaj. Dratt den helt ut, med parykk, løsvipper, lanaange negler og skikkelig ghetto stil. Men det er det jo bare å glemme.

I dag sitter jeg her, atter en gang med svart hår. Så kort at det bare er så vidt man får det opp i en hestehale. Livredd for å egentlig gjøre noe som helst. Utallige ganger har det knekt og falt av. Jeg har brukt tusenvis av kroner på extensions. 

Og hva har jeg lært?

Jo, at uansett hvordan man ser ut på håret, om man farger det og klipper, kommer man aldri til å se ut som de på bildene uansett. For de er dem, og jeg er meg. Og hårfargen har faktisk ikke så mye å si at man forandrer ansikts trekk. Jeg må bare pent innse at jeg aldri kommer til å se ut som noen av personene på bildene. Og sånn er det bare!

Nå må jeg bare finne ut hva JEG egentlig kler best og trives med. Ut i fra sånn jeg ser ut og uten å sammenligne meg med andre. Og det kan bli interessant!